Det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige fra pipene i Vatikanet

I dag har jeg mottatt mange gratulasjoner jeg har følt jeg ikke helt har fortjent.

Jeg har ikke valgt å bli kvinne, jeg har ikke utrettet noe, og jeg har ikke kjempet kampen før.

Likevel lar jeg meg lett rive med av nyheter og uttalelser på nett, aviser, tv og lignende

I dag har jeg lest om så mange saker hvor kvinner forteller sin historie, der forskjellsbehandling, og diskriminering er en del av hverdagsbildet.

Kvinner som har mistet en stilling de har fått tilbud om pga graviditet, kvinner som må jobbe hardere for å få samme lønn som menn, kvinner som blir voldtatt og hvor gjerningspersonene er frikjent for en fengselsstraff kan ødelegge livet deres, kvinner som jobber hardt og er dyktige men som aldri blir vurdert i høyere stilling pga retningen kjønnsorganet peker.

Skal virkelig kjønn fremdeles definere menneskeverdet i dagens samfunn?

Er vi ikke kommet lenger enn at jenter liker rosa og gutter liker blå?

Det er for eksempel et stadig tema om kvinner skal få bestemme over egen kropp eller ikke.

Burde det være et tema i det hele tatt?

JEG tørr å si det. Om jeg blir gravid igjen vil jeg ta ABORT.

Hvorfor ta et liv lurer noen på?

For jeg er et, jeg har et og jeg lever et liv. Og i det livet lever det to nydelige, friske fine barn, og en mann som står ved min side.

Men jeg vil ikke tåle et svangerskap til, kroppen min vil ikke tåle et, hodet mitt vil ikke tåle et, mine barn vil ikke få den tiden de trenger med mamma med en til i hus, jeg kjenner mine begrensninger. Og to er nok for meg. Det er mitt valg.

Da forventer jeg svar fra flere som vil si at jeg da bare kan sterilisere meg om jeg ikke vil ha flere. At jeg bør ta ansvar for å ikke bli gravid igjen.

Men slapp av det har jeg gjort, jeg valgte at min kropp har ofret så mye for å sette liv til verden, at jeg ikke ville utsette den for mer. Jeg ville ikke gå igjennom mer smerter for å sette og ikke sette mer liv til verden. Jeg vil ikke være den som må fylle kroppen min med mer kunstige hormoner for å ikke bli gravid.

Det er mannens tur nå. Og slik ble det.

 

Men hvorfor skal så mange kvinner godta at de må stå ansvarlige om de skulle bli gravide?

Ta et senario her:

De møtes på byen, hun har alltid ønsket seg barn men ikke funnet et fast følge. Hun vet hun vil klare å ta ansvar for et barn alene så hun driter i piller. Skjer det så skjer det liksom.

Han er full, kåt og villig, det er hun også. Det er en match og de ender opp i sengen. Han spør ikke om hun går på piller, han antar.

Hun blir gravid, vil beholde. Han vil ikke, han har alt en med damen han nettopp har gått fra som han vil ha tilbake. En unge til vil ødelegge dette.

Han ber henne ta abort...

Har han rett til dette? Er det feil å si at han er medskyldig i at barnet kommer til? Hadde han kunnet unngå denne situasjonen?

Nei, ja og ja...

Nytt senario som handler om gravide kvinner:

Hun har jobbet hardt, og lenge. Er en dyktig ansatt. Hun får tilbud om en høyere stilling og takker ja. Men av respekt for sin arbeidsgiver sier hun i fra at hun akkurat har fått vite at hun er 5 uker på vei i svangerskapet og at hun da vil gå ut i permisjon om noen måneder. om da alt selvsagt går bra underveis.

Hun får da beskjed om at hun da ikke lenger er aktuell for denne stillingen og at de beklager dette.

Dette er ikke lov. Saken gikk til den gravides fordel. Men hun mistet barnet, og en arbeidsstilling. For ikke å snakke om tid, og energi for å krangle om en sak som er en selvfølge.

Jeg har selv opplevd spørsmålet mange ganger ved intervju.

- har du planer om barn i nærmeste fremtid?

- har du barn fra før?

- hva gjør du om barna dine blir syke og du skal på jobb?

- har du en mann som hjelper deg hjemme?

Dette er spørsmål min samboer aldri har fått på et jobbintervju. og hvorfor skulle han? det er jo tross alt en selvfølge at han har en kvinne som hjelper til hjemme, tar sykedager med ungene, og at han ikke trenger å være hjemme om kvinnen blir gravid.

(bildet er fra tegnehanne og det passet veldig godt nå)

Opplevelsene er ikke unntaket, men tilstanden.

Kvinnedagen burde ikke eksistert. Det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke vært behov for en dag som opplyser alle om at kvinner er like mye verdt som menn, at kvinners rettigheter må kjempes for, eller nødvendigheten med å hedre og støtte det som er en selvfølgelighet.

Kvinnedagen bør være en hverdag, i dag, i morgen, på mandag. Alle dager er en dag som bør hedres, æres og prises.

Men det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige fra pipene i Vatikanet.
 
 
Likestilling handler ikke om at kvinner og menn skal bli like. Det er ikke noe mål å ta 200 kilo i benkepress og fylle vindusspyleveske selv. Selv liker jeg å gå med korte skjørt og høye hæler, og menn må gjerne kjøpe drinker til meg. Poenget er at alle har krav på respekt uavhengig av kjønn.
Sitat: Anne-Kat. Hærland
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dyrehuset

Dyrehuset

31, Bergen

Jeg er en halvgal småbarnsmor som ikke ser begrensninger, bare muligheter. Som aldri ser et glass for fullt, bare halvfullt, det er aldri nok, bare plass til mer, og hjertet er rommet som aldri kan fylles. Elsker dyr, og vokst opp på gård. Når drømmen om stort hus med hage ble oppfylt ble det også plass til flere dyr. Jeg har jobbet på dyreklinikk, dyrebutikk, hunde pensjonat, utdannet hundeinstruktør, dyrebeskyttelsen, noah, og vært i en del styrer som omhandler dyr. Har hatt kanin, marsvin, hamster, katt, hund, høns, fisk, rotte, pinnsvin, røyskatt, vaktel, måke, skjære, trost, ekorn, mus, og noen til ;-) Pr i dag er huset fylt med en hund, to katter, 7 vaktler, 5 høner, ca 30 akvarium, en mann, to unger og meg.

Kategorier

Arkiv

hits