Endring i Bloggen

Ja... da har det skjedd en endring her.

3 gode grunner:

1: Det er mer en nok av stresset mamma og hverdagen med rot blogger. Jeg er ikke unik her, jeg er som alle andre mødre som glemmer ting, roter og stresser.

2: Jeg syntes det ble tungt og kjedelig å finne de hverdagslige og lite inspirerende tingene i livet som jeg må skrive om og vinkle for at det skal være interessant å lese. da vill jeg heller skrive om noe jeg er lidenskapelig opptatt av og som engasjerer meg.

3: Dyr. Bare det er grunn nok til å lage en egen blogg.

Jeg har heller valgt å gå for noe som føles naturlig ut, og som gjør at jeg kan skrive og fokusere på det som gjør meg glad.

Ungene mine tar like stor glede av dyrelivet og jeg mener det lærer dem empati, ansvar og omsorg å vokse opp med dyr rundt seg.

Sambo stakkars deler ikke entusiasmen, men henger da på enda så jeg tror ikke han går noe sted før det står en hest på tunet.

Vil dele noen vakre øyeblikk med dere

 



























 

Epilepsianfallet til hunden min

Som noen kanskje fikk med seg på en tidligere post så hadde hunden min fått epilepsi anfall.

Han var henvist til MR  av hodet da vi var redd det var noe der.

Før timen (dette var en mandag og timen var torsdag) satte jeg meg ned og laget en liste.

Hva var felles for de to anfallene hans?

Hva spiste han, drakk han, gjorde han, oppførsel før, etter og under anfall, og hva fant de hos dyrelegen.

Det var da jeg kom på det... han hadde stjelt søppel begge gangene. Og det er noe han ellers aldri gjør.

MEN, han har et svakt punkt. Saltkjøtt.

Begge gangene lå det saltkjøtt i form av pinnekjøtt og spekeskinke.

Kobler jeg det med symptomer som kvalme (hunder brekker seg av salt) ekstrem tørste, pesing, tissing og at han var dehydrert når vi sjekket han, så forklarer det noe.

Det var verdt å ta en test.

 

Jeg laget pinnekjøtt og ga hunden restene.

4-5 timer tok det bare, før hunden lå med et nytt anfall.

Teorien var bekreftet.

Han har ikke hatt et anfall siden, alt virker normalt. 

Søppel og matrester med salt vil derfor aldri komme nær han igjen.

Jeg er 1000 kg lettere og håper jeg har mange flere år med min fluffy venn

 



 

 

 

Sinnsyk uke (advarer mot sterk video)

Uken som har gått har vært helt vanvittig.

Allerede på mandag startet det hele.

Hunden min falt om og fall om og fikk et epileptisk anfall.



 

Jeg har sett det før og vet det er lite man kan gjør annet enn å dokumentere det og ta tiden.

Anfallet skremmer meg ikke, men det etterpå.

Når du ser noen du elsker ikke huske hvem de er, hvem du er eller hvor de er.

Han var helt lost og forvirret.

Legger ved videoen, men det kan være ubehagelig for noen:


Så på tirsdag tok jeg med hunden på jobb, han var urolig, peste og ville ikke drikke.

Dro til vetrinær og vi ble enige om å ta MR (det har vært et anfall tidligere da han tok alt av blidprøver) han fikk drypp for dehydrering og skulle få være der til jeg var ferdig kl 18.00 på jobb.

Kl 15.30 ringte sambo og sier han måtte på legevakten. Han hadde vært hos legen sin pga en smerte i øvre del av buk på venstre side etter et fall under paintball spilling. Men etter at legen trykket på området var det blitt verre og hun hadde misstanke om milt skade. 

Så avgårde til legevakten bar det, og de ville ha han inn på ultralyd på haukeland asap. Jeg ringte for å få noen andre til å hente i barnehage, hente hunden hos vetrinær og beskjed til jobb at jeg ikke kommer tilbake.

De fant ikke noe på ultralyd og ville ta MR men de ville ha han til neste dag, nå var klokken 23.00 ca.

Jeg dro hjem, pakket tingene hans som lader, klær osv. Sov, og på onsdag dro jeg på min times avtale på haukeland (vurdering for slanke operasjon) og så til han med frokost og ting. Han var potte sur for han var på faste. 

Etter 3 timer fikk vi dra og legen sa at alle prøver var fine, det var nok bare en avreven muskel eller noe.

Hjem, rydde før unger og hund kom og så i seng igjen.

Torsdag gikk normalt, jobb, middag, hus osv.

Fredag fikk jeg svingt meg rundt litt på badet som enda stå til oppussing. Det kommer seg gradvis.



Men det ferdige resultatet kommer ikke før om noen dager.

 

Lørdag kom svigerbror med sønn og en kompis på frokost. 

Denne dagen var dag 2 uten katastrofer så jeg hadde masse energi. Baket boller, brød og vaffel. Tok unger med på handletur og kjøpte det vi trengte til vaktel kyllingene som kom på Søndag.

Malt mer på badet, sparket, byttet vann på akvarium osv.

Søndag hentet vi kyllinger 



5 stk, masse ruge egg og et kylling egg. Så kommer det en blind høne med datter til oss senere :)

Så en hektisk uke som ble avsluttet perfekt med masse fryd og glede for ungene 

 

Derfor var uken som gikk en uke uten noen innlegg ;)

Utakknemlig drittsekk

Det er en ting å være uten badet. Det er noe man har forberedt seg på. Du vet at både du og unger kommer til å stinke parmaskinke i noen uker.

Du vet at eldste på 4 må avvennes potten igjen og sure bleier må kastes på kjøkkenet. Du vet at tannpuss skjer over oppvasken og at du må tisse i kjelleren hvor det er ISKALDT og du kjenner at høna di blir pingvin.

Men jeg var ikke forberedt på å miste vannet i hele går :P

Den ene dagen i uken jeg har fri slik at jeg kunne vaske litt, bytte vann på akvarium, lage noe god mat osv... da er vi tom for vann.

Dette er 4. gangen på 10 mnd området er i tørke.

Du vet ikke hva tørste er før det ikke kommer vann fra kranen. Halsen skrumpet inn til en kvist og tungen peilet etter fuktighet mellom tennene.

Vi måtte ut av huset, det var ikke levelig.

Svigers var redningen.

Vi dro dit og badet i badekaret, jeg og unga. Da ble vi rene og hydrerte.

Jeg fikk tid til å slarve over vår ulykke over en kopp kaffe da min svigermors mann sa: Du vet at dere er tomme for vann pga en husbrann lenger ned i gaten?

Det var da det slo meg. At jeg er en utakknemlig drittsekk. Jeg klager på at jeg mangler vann i springen. Bor i Bergen hvor det regner 24/7, hus og to biler, friske og raske alle mann, frys, 2 kjøleskap og matbod er fulle. men luksusen over kaffevann og muligheten til å skylle ned driten sin er borte.

Da lever vi egentlig alt for godt i dag

Knust snegle hjerte

I dag var det ikke gøy å være mamma.

Datter mi på 4,5 måtte ta farvel med Anna og Elsa. Hennes to afrikanske kjempesnegler (achatina reticulata albino)

Hun har hatt mye glede av de og de har lært henne mye. Men etter jeg gikk ut i jobb igjen kjenner jeg at jeg har ikke hatt tid og har hatt dårlig samvittighet ovenfor de.

Så jeg har valgt å gi de til noen jeg tror kan gi de et bedre liv.

De har ikke lidd her, fått alt de trenger og krever. Men jeg liker ikke ha dyr (uansett hvilket) som bare står til pynt.

Det var hjerteskjærende å se hvordan hun holdt dem og gråt mens hun kysset og klemte på sneglene sine. Hvisket at hun aldri vil glemme de, elsker de og at de må ha det fint.

Så at man ikke kan bli glad i en snegle har vi motbevist. Hun vil nok få nye når hun er gammel nok til å stelle selv med de. Men mor har nok selv med 30 akvarium, hund, katt og snart vaktler.

 







 

One of those days

 

                                                                               



 

Du vet når du våkner og det virker som om dørterskelen er høyere, stolbena strekker seg mot tærne dine og kjøkkenskap svinger seg mot hodet ditt?

Det er den dagen hos meg i dag.

Jeg dunker og slår meg i alt på min vei, men det er tre episoder som jeg nesten blir flau over. For jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv der.

 

Episode 1:

Jeg sto utenfor barnehagen med to unger i bilen. Jeg skulle bare bak i bagasjerommet og hente ut vognene til minsten.

Men den luken satt limt fast. Jeg ristet bilen mens mine nordnorske gener tok fyr i en verbal eksplosjon ut på parkeringsplassen, ungene satt med hendene i været og hylte i fryd over at bilen vugget og ristet.

Mammaen bak meg var ikke like frydefull når begge ungene hadde fått med seg ord de ikke burde høre på i alle fall 15 år til.

Så innså jeg plutselig at jeg hadde låst bilen når jeg hadde gått ut av den. Låste opp, tok ut vognen og kvitret fint til de små til de var levert.

Episode 2:

Jeg kom til jobb, parkerte bilen og gikk til bakdøren. Den er jo selvsagt låst for jeg er som oftest først på jobb.

Men i vesken min hvor nøkkelen alltid ligger, var nå tom for jobbnøkkel.

Jeg tømte omtrent vesten på bakken, lette desperat etter nøkkelen i regnet. men til ingen nytte. Jeg måtte pent vente på at en av mine kollegaer skulle dukke opp. Etter 10 minutter skulle jeg putte mobilen i jakke lommen og hva tror du ligger der? Jobbnøklene...

Så da kunne jeg låse meg inn da, men tror du ikke den forbanna døren var åpen? For i dag hadde selvsagt noen valgt å komme litt tidlig.

Episode 3:

Jeg finner ikke jobbtelefonen min i vesken etter at jeg helte alt ut og skrapte det oppi igjen.

Så da ringer jeg jobbtelefonen min med min privattelefon slik at jeg kunne finne den.

Fant den. Leser litt mail. Ser på jobbtelefon og tenker "jøss. et ubesvart anrop"

Ringer nummeret.... "pokker også da, er ikke det typisk at min tlf skal ringe i det jeg skal til å ringe en kunde"

Legger på iom at ingen tar tlf og da legger selvsagt den som ringer meg også på.

Går til privattelefonen for å se hvem som ringte meg og ser at det står Jobb mobil. Tenker har jobben ringt meg?

Før jeg egentlig innser at jeg har drevet og telefon pranket meg selv.

 

Jeg håper denne dagen går fort

 

 

 

 

Dette er ikke en matblogg, men jeg må få skryte litt

Jeg har som sagt en instragram jeg skal bruke til matbilder, men i går lagde jeg den beste pizzaen jeg har smakt.

Pizza 1: Pizzabunn (enkel oppskrift uten hokkus pokkus) hjemmelaget pizzasaus (koke hermetisk tomat med løk, hvitløk, oregano, salt, basilikum og pepper)

Topping er fersk mozzarella og rødløk. stekes i ovnen og drysses med ruccolasalat og spekeskinke.



Pizza 2: Samme bunn og saus, topping er pepperbiff, rødløk, sjampinjong og parmesan ost.



Dette var sykt godt etter en senvakt på jobb

Når mine innfall driver sambo fra vettet

Jeg har vokst opp på en gård i Nordnorge.

Nydelig sted, hvor vi hadde frittgående høns.

Som barn brukte jeg mye tid i hønsegården.

Jeg hadde en høne som het Klara Klukk. Hun var min. Og ingen fikk gjøre henne noe.

Vi to fant faktisk på mye sammen, hun fulgte meg som en hund. Jeg hadde sykkel med dusker på styret og kurv forran. Oppi kurven lå da Klara.

Jeg bodde veldig landlig til, så det var en km til nærmeste nabo og vei.

Etter skolen brukte jeg å dra på fisketur i elven nedenfor oss. Da ropte jeg på Klara og vi gravde etter mark, hun fikk sin andel av fangsten men måtte hoppe etter den. Husker jeg syntes det var så morsomt å se en høne hoppe.

Så satte jeg henne i kurven på sykkelen og syklet ned til broen. Jeg la meg på magen og slapp krok og dupp ned hvor jeg kunne se ørret svømme.

Tok det for lang tid kom Klara og tittet over kanten for å se om det kom noe fisk opp snart, mens hun "pratet" og klukket.

(bilde lånt fra nett, ligner på Big mama)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Big Mama var en svær rasehøne som passet godt til navnet. Hun var sjefs høna på gården. Hun hadde en forkjærlighet for dukkevognen min, det var her alle hennes kyllinger ble klekket.

Det er mange gode minner i denne tiden og derfor slo det meg i dag....Jeg vil ha høns igjen.

Men...det er et stort MEN.

Jeg har en stor hund (sibirsk husky) som elsker fugler. Gjerne mellom tennene. Og jeg vet at høns flakser, kakler og støyer. Dette trigger alle jakt instinkter hos Buddha. Så hva gjør jeg for at hunden ikke skal få åndenød av hønevalget mitt?

Jeg må finne noe mindre, som ikke støyer like mye og som ikke flakser like mye.

Valget falt på Vaktel.

Jeg vil ha Vaktel... egg, kjøtt og kyllinger.

Japanese Quail - Coturnix japonica in front of a white background

 

Så jeg ringte sambo og sa nå har jeg fått et sånt der innfall igjen.

Sambo: Åh nei....

Jeg: Jepp. Vil du høre?

Sambo: Jeg vet ikke helt.

Jeg: Hør nå. Jeg vil ha Vaktel

Sambo: Hvaforno?

Jeg: Sånne små fasanfugl, som legger egg og er som bitte små høner.

Sambo: Herregud. Hvor skal du ha de da?

Jeg: I hagen, vi må bygge hønsehus.

Sambo: Og hunden?

Jeg: Det er tenkt ut. Det går fint.

Sambo: Har du ikke nok dyr?

Jeg: Dumt spørsmål.... Men de legger egg. Små søte egg, og de kan være ute hele året. Og det blir så koselig og ungene vil elske det.

Sambo: Hvilken rolle skal jeg ha i dette?

Jeg: Eggspiser?

Sambo: Bare det?

Jeg: Etterhvert. Vi må bygge hønsegård først.

Sambo: Jeg må komme meg inn på jobb igjen. Dette må vi snakke om senere.

Jeg: Ok.

Så var det rett på internett og lete etter egg, klekker og materialer.

Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse

 



 

Overasket

Ok da... så var det litt hyggelig med denne dagen ;-)

En kollega av meg kom innom jobb og ga meg denne og ønsket med en fin kvinnedag.

De er jo litt søte også disse mannfolka

Som han så fint sa tidligere i dag, kvinnedagen før feires og hylles, det bør ikke være en dag for syting og klaging.



 

Det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige fra pipene i Vatikanet

I dag har jeg mottatt mange gratulasjoner jeg har følt jeg ikke helt har fortjent.

Jeg har ikke valgt å bli kvinne, jeg har ikke utrettet noe, og jeg har ikke kjempet kampen før.

Likevel lar jeg meg lett rive med av nyheter og uttalelser på nett, aviser, tv og lignende

I dag har jeg lest om så mange saker hvor kvinner forteller sin historie, der forskjellsbehandling, og diskriminering er en del av hverdagsbildet.

Kvinner som har mistet en stilling de har fått tilbud om pga graviditet, kvinner som må jobbe hardere for å få samme lønn som menn, kvinner som blir voldtatt og hvor gjerningspersonene er frikjent for en fengselsstraff kan ødelegge livet deres, kvinner som jobber hardt og er dyktige men som aldri blir vurdert i høyere stilling pga retningen kjønnsorganet peker.

Skal virkelig kjønn fremdeles definere menneskeverdet i dagens samfunn?

Er vi ikke kommet lenger enn at jenter liker rosa og gutter liker blå?

Det er for eksempel et stadig tema om kvinner skal få bestemme over egen kropp eller ikke.

Burde det være et tema i det hele tatt?

JEG tørr å si det. Om jeg blir gravid igjen vil jeg ta ABORT.

Hvorfor ta et liv lurer noen på?

For jeg er et, jeg har et og jeg lever et liv. Og i det livet lever det to nydelige, friske fine barn, og en mann som står ved min side.

Men jeg vil ikke tåle et svangerskap til, kroppen min vil ikke tåle et, hodet mitt vil ikke tåle et, mine barn vil ikke få den tiden de trenger med mamma med en til i hus, jeg kjenner mine begrensninger. Og to er nok for meg. Det er mitt valg.

Da forventer jeg svar fra flere som vil si at jeg da bare kan sterilisere meg om jeg ikke vil ha flere. At jeg bør ta ansvar for å ikke bli gravid igjen.

Men slapp av det har jeg gjort, jeg valgte at min kropp har ofret så mye for å sette liv til verden, at jeg ikke ville utsette den for mer. Jeg ville ikke gå igjennom mer smerter for å sette og ikke sette mer liv til verden. Jeg vil ikke være den som må fylle kroppen min med mer kunstige hormoner for å ikke bli gravid.

Det er mannens tur nå. Og slik ble det.

 

Men hvorfor skal så mange kvinner godta at de må stå ansvarlige om de skulle bli gravide?

Ta et senario her:

De møtes på byen, hun har alltid ønsket seg barn men ikke funnet et fast følge. Hun vet hun vil klare å ta ansvar for et barn alene så hun driter i piller. Skjer det så skjer det liksom.

Han er full, kåt og villig, det er hun også. Det er en match og de ender opp i sengen. Han spør ikke om hun går på piller, han antar.

Hun blir gravid, vil beholde. Han vil ikke, han har alt en med damen han nettopp har gått fra som han vil ha tilbake. En unge til vil ødelegge dette.

Han ber henne ta abort...

Har han rett til dette? Er det feil å si at han er medskyldig i at barnet kommer til? Hadde han kunnet unngå denne situasjonen?

Nei, ja og ja...

Nytt senario som handler om gravide kvinner:

Hun har jobbet hardt, og lenge. Er en dyktig ansatt. Hun får tilbud om en høyere stilling og takker ja. Men av respekt for sin arbeidsgiver sier hun i fra at hun akkurat har fått vite at hun er 5 uker på vei i svangerskapet og at hun da vil gå ut i permisjon om noen måneder. om da alt selvsagt går bra underveis.

Hun får da beskjed om at hun da ikke lenger er aktuell for denne stillingen og at de beklager dette.

Dette er ikke lov. Saken gikk til den gravides fordel. Men hun mistet barnet, og en arbeidsstilling. For ikke å snakke om tid, og energi for å krangle om en sak som er en selvfølge.

Jeg har selv opplevd spørsmålet mange ganger ved intervju.

- har du planer om barn i nærmeste fremtid?

- har du barn fra før?

- hva gjør du om barna dine blir syke og du skal på jobb?

- har du en mann som hjelper deg hjemme?

Dette er spørsmål min samboer aldri har fått på et jobbintervju. og hvorfor skulle han? det er jo tross alt en selvfølge at han har en kvinne som hjelper til hjemme, tar sykedager med ungene, og at han ikke trenger å være hjemme om kvinnen blir gravid.

(bildet er fra tegnehanne og det passet veldig godt nå)

Opplevelsene er ikke unntaket, men tilstanden.

Kvinnedagen burde ikke eksistert. Det skulle ikke vært nødvendig. Det skulle ikke vært behov for en dag som opplyser alle om at kvinner er like mye verdt som menn, at kvinners rettigheter må kjempes for, eller nødvendigheten med å hedre og støtte det som er en selvfølgelighet.

Kvinnedagen bør være en hverdag, i dag, i morgen, på mandag. Alle dager er en dag som bør hedres, æres og prises.

Men det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige fra pipene i Vatikanet.
 
 
Likestilling handler ikke om at kvinner og menn skal bli like. Det er ikke noe mål å ta 200 kilo i benkepress og fylle vindusspyleveske selv. Selv liker jeg å gå med korte skjørt og høye hæler, og menn må gjerne kjøpe drinker til meg. Poenget er at alle har krav på respekt uavhengig av kjønn.
Sitat: Anne-Kat. Hærland
 

Når du bare ikke klarer å dy deg og ocd'en tar over

 

I ett år har jeg gått her nå med minsten, og dette bildet har plaget vannet ut av meg.

Det hang feil vei, og denne gangen var jeg helt alene på venterommet.

Denne gangen hadde jeg sjansen til å snu bildet for å tilfredsstille ocd'en min.

OG det var sykt deilig.

Men den knøttlille klokken over plager meg litt enda.

Flere som bare ikke klarer å la være? Hvor man kjenner det klør i fingrene etter å plukke på, rette på eller fikse på?

Jeg er ekstrem i kasse kø eller på apotek med å rydde i tyggis, og varene foran meg.



 

Wollfkitchen

Jeg må jo nevne at jeg har instagram da.

Tema er nok noe annet enn her, det finnes nok matblogger der ute.

Tanken bak det var at så mange venner av meg spurte etter matinspirasjon på facebook, men jeg innså raskt at det var mange som syntes det var så plagsomt med så mange matbilder hele tiden.

(Noen folk har for mye å irritere seg over)

Så jeg startet en instagram konto for å kunne legge det ut der, men jeg ante ikke hvor raskt den skulle vokse. og jeg endte opp med nesten 12.000 følgere på kort tid.

Må innrømme at jeg synes det er litt stas. Jeg lager jo mat fra hjertet og for at jeg liker å glede de rundt meg.

Men enda gøyere er det om jeg kan utvide den gleden til enda flere samtidig.

Det er nok her jeg føler jeg har kontroll, på kjøkkenet.

Mitt domene, mitt rike og min boble.

Å starte en blogg derimot er ikke det samme.

Det er mer nytt, skummelt, usikkert og fremmed. Men jeg har tatt utfordringen og kommer nok ikke til å gi meg med det første.

Tenkte bare dele litt av min "instaglam" på dere ;)

 

























 

Følg meg gjerne her og der ;-)

Dagens Gullkorn




 

"Helgen"

Om man kan kalle det helg å kun ha fri på søndag.




 

Men jeg fikk da gjort en del denne ene fridagen.

Det var fint vær ute. (dette er kind of a big deal her i Bergen)

 Så mens naboen satt ute og hygget seg, folk postet bilder av grilling og turer, benyttet jeg anledningen til å plukke hundemøkk og klargjøre området som skal bli hundegård.

 


 

På kvelden fikk jeg og sambo brukt litt tid sammen på flisene på badet.

Vi skal pusse opp så vi må rive det selv.

Men den første setningen høres så mye mer romantisk ut og passer seg best som en status på facebook ;-)

 

 

Ellers har jeg kost meg med trolldeig og maling med ungene. Jeg må innrømme at jeg ikke viste at jeg hadde et naturtalent for dette. Laget en flott frodig dame til en kamerat av sambo.



 

Uken er i gang med jobb til lørdag, før jeg har en fridag igjen. Arbeidet på badet starter onsdag og jeg må innrømme at jeg gleder meg til å slippe å dusje håret i vasken, pusse tenner på kjøkkenet og tisse under trappen.

(ser ut som om jeg har skjegg)



 

Nå tenkte du sikkert litt på den siste der, men det stemmer.

Vi har en do under trappen vi.

Kan ta bilde om dere vil se...

Fint vær ute og tanken slo meg....






 

Når mor pluttselig er alene hjemme...

Så da skjedde det. Sambo er ute på et paintball arrangement og ungene er hos svigers (siden jeg jobbet til 8 på kvelden)

Jeg er endelig alene hjemme og kan gjøre akkurat hva jeg vil med kvelden min.

Liste over ting jeg har ønsket å gjøre:

1: Jeg vil spille skyrim. Det har jeg ikke gjort på mange år

2: Lese bok, drikke te og nyte stillheten

3: Spise sushi og se en chick flick film

4: Spille høy musikk, drikke et glass vin og male et maleri

5: Sette opp et landskap i et akvarium

6: Gå en lang tur på kvelden

Jeg kan fortsette listen men den kan bli litt for lang for at noen gidder å lese alt.

Første plan var å stoppe på butikken på vei hjem. Brukte sikkert 30 minutter på å finne noe jeg ville spise men kom frem til at jeg har sikkert noe hjemme jeg kan lage.

Hjemme så jeg at jeg ikke hadde tatt oppvasken så jeg måtte ta den først, og rydde litt i stuen (best å ha det litt ryddig når man skal slappe av) så gikk jeg på rommet for å bytte til pysj og slaske klær. Der så jeg klesvasken som ikke var brettet enda, så jeg tok den også.

Så var tiden inne for å lage seg en deilig middag, men når jeg da så på klokken innså jeg at det var blitt nesten 10 alt.

Så jeg lagde heller noe lett, så på en teit film, mens jeg gamet litt på mobilen og sovnet midt i filmen på sofaen.

Konklusjon: Jeg har masse tid når jeg blir pensjonist til å gjøre disse tingene.

GOD HELG

 

 Jepp så lat var jeg

Var ikke helt alene da.

MMMM.... Dette skulle jeg lagt ut på instragram. Hadde nok mistet noen følgere der da


 

Dagens gullkorn

Hver dag vil jeg komme til å poste gullkornet/quote/bilde som passer for den følelsen jeg sitter med ang hverdag:

 

dagens er et quote fra Kari Bremnes

 

Det daglige, ufullkomne liv har sin egen skjønnhet. Tørkestativ i stua for eksempel. Nydelig!

Jeg lover det var ryddig

I går var jeg syk. Faktisk blir jeg litt sånn de sier mannfolk blir. Jeg blir ikke syk jeg blir døden nær.

Så ille at jeg blir litt sur når legevakten sier at jeg bare må ta det rolig, særlig når jeg forventer at de skal sende ambulanse og legge meg inn på isolat for at jeg har fått et livsfarlig, dødelig magevirus.

Men uansett. Jeg klarte da å smitte min stakkars lille baby (jeg sier baby til henne selv om hun er et år og jeg vil komme til å fortsette med det til min død)

Hun hadde hatt løs mage og virket slapp i barnehagen, så jeg fikk svigermor til å kjøre henne hjem.

Koselig tenkte jeg. Vi skal sitte i sofaen og leke med klosser, og se film, sove på sofaen, spise litt kjeks og summe oss sammen. Litt kvalitets tid bare oss to.

Babyen kom sovende i vognen.

Jeg fikk masse tid til å rydde, vaske, og ordne klart for at vi skulle ha den ultimate sofaslask dagen.

Så våknet hun....

Iom at jeg at har en på 4 år så burde jeg ha lært et par ting. Men dette er greien min, jeg husker aldri ting som ikke passer meg å huske. Syke barn og hva det egentlig innebærer er en av de.

Fra kl 13.15 da ungen våknet til kl 16.30 da sambo kom hjem, så det ut som om jeg hadde invitert en naturkatastrofe på kaffebesøk.

Hvordan kan noe så lite lage så mye kaos på så kort tid?

For å si det slik.... Planen min om å overaske sambo men ryddig hus, middag og smilende familiemedlemmer gikk litt i vasken ;)

 

 




 

 

Typisk meg

I går spurte sambo meg om jeg eller han skulle levere til barnehagen i dag. Jeg hadde sett spørsmålet komme og hadde talen med argumenter klar.

Jeg skal jobbe 10 timer i andre enden av byen og iom at jeg har vært syk i to dager så er det så mye jeg må ordne klart, fikse lunsj og mat så jeg har til den lange vakten, og jeg må dusje, og jeg må huske papirer, og finne klær, og for ikke å snakke om at det blir vanskelig nok å komme seg opp etter nesten to dager i sengen. Nei dette måtte han gjøre denne gangen.

Så da ble det slik.

Jeg kunne sove bittelitt lenger.

Det gjorde jeg også, til jeg bråvåknet av alarmen som ikke ringte.

Jeg så på klokken at jeg skulle være på jobb om en time, det tar nesten 40 minutter å kjøre om jeg regner med trafikk.

Jeg hoppet i dusjen, pusset tenner på do, kledde på meg mens jeg pakket og luftet hunden, satte meg i bilen og holdt inne spylevesken til vinduene holdt seg isfri på egenhånd og brøt lydmuren med en liten grå polo.

Halveis.... da ser jeg det.

Bompengene var usedvanlig høye på denne tiden av døgnet, jeg skal være på jobb til kl 10.

Det er 10 minutter til kl er ..:00. Nå er klokken ..:50

8:50 ja det var den...

Og etter 8 kommer?

Flott.... jeg stresser med å komme meg på en 10 timers vakt, og jeg kommer en time før tiden.

Så hva gjør jeg mens jeg venter på å åpne butikken i en stille periode, uten kunder eller arbeid som venter?

Vel... hva er vel mer naturlig enn å starte en blogg da?



 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017
Dyrehuset

Dyrehuset

31, Bergen

Jeg er en halvgal småbarnsmor som ikke ser begrensninger, bare muligheter. Som aldri ser et glass for fullt, bare halvfullt, det er aldri nok, bare plass til mer, og hjertet er rommet som aldri kan fylles. Elsker dyr, og vokst opp på gård. Når drømmen om stort hus med hage ble oppfylt ble det også plass til flere dyr. Jeg har jobbet på dyreklinikk, dyrebutikk, hunde pensjonat, utdannet hundeinstruktør, dyrebeskyttelsen, noah, og vært i en del styrer som omhandler dyr. Har hatt kanin, marsvin, hamster, katt, hund, høns, fisk, rotte, pinnsvin, røyskatt, vaktel, måke, skjære, trost, ekorn, mus, og noen til ;-) Pr i dag er huset fylt med en hund, to katter, 7 vaktler, 5 høner, ca 30 akvarium, en mann, to unger og meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits